Her kommer et hei fra kattelivet denne søndagskvelden. Sånn her ser vi ut i dag. Ikke den beste hårdagen, og så trøtt at vi så vidt klarer å holde øynene åpne. Foruten litt blomsterstell og omplanting har vi holdt horisontalen nesten hele dagen. Enten i senga, sofaen, på lammeskinnet eller varmekablene på badet. Med andre ord er vi ordentlig søndagssløv.
Men det er kanskje ikke så rart at vi så trøtte, vi som har hatt en uke med mer eller mindre sammenhengende regn og tåke. Forrige søndag var jeg glad for å få et par kalde dager etter den intense varmen. Og jeg tenkte at naturen hadde godt av litt regn. Men nå kjenner jeg at jeg begynner å bli litt motløs. Vi har hatt høststormtendenser nesten hele helga, og det ser ikke så veldig bra ut på værmeldingen for neste uke heller. Men jeg er ikke klar for høsten heeelt enda.
Hagen endret seg brått fra så frodig at det veltet ut av pottene, til pistrete hentesveis. Jeg hadde gledet meg sånn til den nye, fine, hvite potterosa mi kom i blomst, men det blir ikke helt det samme når den henger og slenger regntung etter masse regn og vind. «Schneewittchen» eller «Iceberg» heter den og er en klaserose i snøhvit farge (som navnene tilsier), med store fylte blomster som dufter søtt. Jeg må kanskje bare bite i det sure eplet, og plukke de inn for å nyte de i en vase istedet for at de skal stå ute å henge med hodet. Men jeg skal innrømme at selv med massevis av regndråper har de sin sjarm.
Når jeg var ute og tok bilde av potterosa ble jeg så kald og våt at jeg måtte lage meg en kopp solbærte og krype ned under ullpleddet i sofaen.
Og her ligger jeg fortsatt. Med håp om å finne litt sommerstemning i Stefánssons fine bok. Regntung og søndagssløv.
