Pinsen for to år siden var tidligere enn normalt. Det var rigget til for prinsebryllup i England og i den anledningen hadde jeg invitert mamma til te på den britiske måten. Jeg serverte både Lemon Curd, marmelade, cucumber sandwiches og nybakte scones. Som jeg skrev i det opprinnelige blogginnlegget var det en perfekt anledning til å feire når Prins Harry endelig skulle få sin Meghan Markle
Det var så koselig og fint med det velfylte brettet og det hvite serviset med sølvkant. Ja, det var nesten som om vi følte at vi var ordentlige gjester i dette bryllupet.
Og som gjest i et britisk bryllup skal man ha riktig hodepryd.
Jeg husker at det ble mange tekopper, for det var et langt bryllup og mye som vi måtte få med oss. Så mange fine kjoler. Og så mye kjærlighet. Når en av folket endelig får sin prins, da føles det nesten litt som en omvendt versjon av prinsessen og frosken.
Te med melk – the english way.
Lemon Curden var litt mer flytende enn normalt, men likevel nydelig på smak.
Og tradisjonen tro var været akkurat sånn som det skulle. Det har vært sånn i så mange år nå at det er viktig for folk at pinseria kommer. Det er liksom som å avslutte vinterkapittelet for å kunne gå videre til sommeren.
Vi hadde noen nydelige peoner. Odile heter de og Bianco var så fornøyd og lykkelig der han lå under og ved siden av vasen.
Som jeg skrev den gangen – åkei vi innrømmer det – i kattelivet ELSKER vi peoner! Ja, vi gjør virkelig det!
I år er pinsen senere enn i 2018. Været er varierende med både et snev av pinseria og én fot inn i sommeren. Det er en annen pus som ligger på sofaen ved sidebordet, og vi har ikke noe prinsebryllup å feire denne pinsen. Men av en eller annen grunn har jeg tenkt så mye på akkurat disse minnene i det siste. Det velfylte brettet med så mye godt på. Den engelske stemninga. Feiringen av kjærligheten. Det var så fint.
I hodet mitt er det som jeg sitter der i sofaen, med jublende engelskmenn foran meg på tven, mamma som kommenterer den ene kjolen etter den andre, og smaken av Lemon Curd i munnen. Så snur jeg meg til høyre mot sidebordet og ser den lille orange pelsklumpen som ligger der og lukter på peonene. Han smiler så fint til meg sånn som han alltid gjorde. Vår store kjærlighet og hverdagslykke. Jeg trekker på smilebåndet og kjenner det varmer meg i hjertet. Men samtidig gjør det også så ondt. Jeg rammes av en flom av tårer og stikk i brystet.
Bianco har fått peoner i år også. Jeg skulle bare så inderlig ønske han kunne lukte på de ♥
Såg skikkeleg koseleg ut med all den gode maten, det finaste serviset, nydelege blomar og den besteste katten! Sjølv var eg i Canada det året, og hugsar at eg måtte titte litt på bryllaupet innimellom opplevingane ute på blant anna PEI og Nova Scotia. Hjartar det siste biletet litt ekstra ♥ ♥ ♥
Det var så koselig å gjøre litt ekstra ut av den begivenheten. I tillegg er jeg så glad i England og alt som har med det å gjøre 😉 Dessuten er det aldri feil å feire kjærligheten ♥ Jeg skjønner godt at du måtte følge litt med på bryllupet selv om du var på ferie 😉 Og tusen takk for de hjertene Silje ♥ Du er så god ♥
Fine pusen som luktar på! ❤️ Og det siste bildet fekk det til å stikke litt i mitt hjarte også ❤️
Verdens fineste lille venn ♥ Takk Stine, for all kjærlighet og gode ord om Bianco i alle disse årene ♥ Det betyr så mye for meg skal du vite.