Sorgen

Nå er det et halvt år siden vi sa hadet til vår kjære Bianco. Vår aller største lykke i livet. Og jeg vet egentlig ikke helt hva jeg hadde forventet eller sett for meg, men jeg er ganske overrasket over at det fortsatt gjør like vondt. Hver dag tenker jeg på han. I lang tid gråt jeg faktisk hver dag også. Jeg tror det var da coronaen kom at det ble annen hver dag, eller enda sjeldnere. Uansett hvor jeg snur meg eller uansett hva jeg gjør, dukker minnene opp. Over 14 år med minner. Og de spiller som små filmsnutter oppi hodet mitt, med «strømkabler» av følelser direktekoblet til hjertet, magen og brystet. Jeg trenger ikke en gang å lukke øynene. Jeg ser de så klart. Og jeg føler så mye.

Rett etter vi mistet Bianco sa jeg til kjæresten «at nå kommer et helt år med første gang». Første jula, første bursdagen, første påsken, første farsdagen. Og morsdagen. Uten Bianco. Og alle årstidene. Det er alt så bundet opp mot ting jeg gjorde sammen med Bianco. Jeg var jo så mye sammen med han at han nesten var en større del av livet mitt enn kjæresten.

I jula var jeg så nummen at jeg gikk litt på autopilot. Men på bursdagen til Bianco og i påsken gjorde det veldig vondt. Så har man hverdagene. Alt vi gjorde i hverdagene. Som når februar kom, og lyset begynte å bli så spesielt som det bare er i den tida. Da jeg satt i stuevinduet og speidet utover sundet. Da stakk det i hjertet fordi det var en ting vi brukte å gjøre sammen. Fordi minner om nøyaktig den tingen fra tidligere år dukket opp i hodet mitt. Og sånn er det med så mange ting jeg og han brukte å gjøre sammen.

Og nå skal vi møte både en vår og en sommer uten han. Jeg skal så kattegress i gressbøtta hannes uten at han stikker snuten nysgjerrig oppi for å vise at han vet at den er til han. Og jeg skal sitte ute «i hagen» på kveldene uten at han ligger på puta si på stolen under varmelampa.

Ting påvirker meg også. Når Mira leker med lekene hannes som vi lekte med når han var ungpus selv (ja vi lekte faktisk nesten til siste slutt, selv om han var dårlig). Det er en glede og en sorg på samme tid. Eller når jeg skulle lete etter navnet på en blomst og bladde meg nedover inspirasjonssiden til Mester Grønn, og kom over de små gresskarene jeg kjøpte rett før vi fikk vite at han var syk. Bare synet av de gresskarene tok meg rett tilbake til den tida.

Men det er heldigvis mange gode minner også. Ja, egentlig mest av de. Men når man lengter og sørger gjør også gode minner vondt. Der er filmsnuttene så varme og fulle av så mye glede og kjærlighet. Og etterpå kommer smerten og tårene. Ja, selv sammen med latter.

Dessverre har minner av veldig mange av de tunge opplevelsene på slutten tatt stor plass. Som den dagen da vi fikk vite at han hadde uhelbredelig kreft. Den telefonsamtalen. Eller kvelden før vi mistet han, da han ble så akutt dårlig. Når ribba sto ferdig på kjøkkenbordet og jeg sto med Bianco i armene mine og sang Disneysanger til han utenfor dusjen på badet. Vi hadde et håp om at dampen skulle åpne det friske neseboret for slim. Da hadde vi prøvd både øyedråper og Ventolin, men han var fortsatt like tett. Det var mest sannsynlig kreftsvulsten som hadde vokst seg gjennom til den friske siden. Og jeg var så klam og svett av dampen. Men for Bianco gjorde jeg alt. Absolutt alt!

Og jeg husker så godt når kjæresten avløste meg noen minutter, og jeg kom ut på kjøkkenet. Da satt storebror og spiste ribbe og gråt. Bordet var dekket med hvit duk, lysestaker og vinglass. Heimafrå spilte fra anlegget. Det var en tidlig «prøveribbe». Men den ble tung å spise for oss alle. Vi visste da at det ikke var lenge igjen. Og det var i løpet av den natten, en av mange netter i oktober jeg våket med Bianco for å få så mye tid med han som over hodet mulig, at jeg visste hva vi måtte gjøre. Vi måtte la han gå. Han måtte få slippe.

Og alt fra den siste dagen har etset seg inn i meg som et brennmerke. Mamma, storebror, jeg og kjæresten, som flokket oss rundt Bianco. Enten han lå oppi senga, under senga, under stuebordet, eller på gulvet. For å holde hodet hans slik han fikk puste bedre. For å stryke, trøste og passe på. Å vite at for hvert minutt som gikk så var jeg nærmere å miste han. Men samtidig lengte etter at plagene og smertene hannes skulle være over. Og etterpå, en tomhet jeg aldri før har opplevd.

Jeg gjennopplever den dagen ofte. Men det er vel en del av sorgprosessen…? Sånn det skal være. Mamma sir hun også har det sånn. Og det er vel det som skjer med meg nå. Jeg måtte google det og fant ut at det for mange er 3 til 9 måneder etter et tap at det er tyngst. Jeg trodde jeg var trett og sliten. At «vondtene» kom fra å sitte mye inne, og stress over verdenssituasjonen. Men det er nok sorgen.

Sorgen som jeg føler har gjort meg minst 7 år eldre. Svak og sliten. Som har gjort at jeg måtte lære meg de grunnleggende tingen på nytt igjen. Smile, prate med andre. Huske å le. Huske å leve. Sorgen som kanskje aldri helt blir å slippe taket. Som nok vil variere i styrke. Blusse opp. Gjemme seg bort. Og etter hvert endre fasong. Men jeg tror likevel den alltid vil være en del av meg. For det er aldri bare en katt. Og Bianco var som vårt barn. Vi elsket han sånn. Selv om det kanskje høres rart ut for noen.

Sorgen er prisen jeg er nødt til å betale for over 14 år med kjærlighet til den vakreste lille skapningen som har eksistert ♥