Den aller største dugnaden

Kjære lesere, familie, venner, bekjente, medmennesker, dere som er innom kattelivet som jo egentlig handler om hverdagslykke. Det er unektelig en rar situasjon som har kastet seg over oss. Som har tvunget seg inn i våre frie og privilegerte liv. I Norge er dette den største inngripen siden 2. verdenskrig, og for mange er dette forståelig nok veldig vanskelig. Jeg er allerede vant til å være mye hjemme på grunn av helsa mi, men selv jeg syns dette er helt merkelig. Og jeg er selvfølgelig bekymret. Jeg sier som venninna mi sa – jeg trodde det var Trump og Putin vi skulle være redde for, ikke et virus. Ja, tenk at noe så «lite» kan tvinge et helt samfunn ned i kne.

Men det viser bare hvor skjøre og små vi egentlig er, og hvor viktig det er at vi står sammen. At vi trekker samme vei. Som en maurflokk som jobber i et team for å bære noe mye tyngre enn oss selv.

Det er nemlig det vi er nødt å gjøre nå. Og det gjelder oss alle. For hva skjer dersom den ene mauren finner ut at dette var kjedelig og heller drar hjem for å nyte en brus i sola? Jaha, tenker nabomaurene foran og bak. Drar han, så drar vi også. Hvorfor skal bare han få nyte sola og ikke vi? Hvorfor er vi nødt til å jobbe videre? Og sånn kan det spre seg slik at det til slutt er for få maur til å få gjennomført jobben. Dette kan rett og slett ikke bli gjort uten alles innsats!

Og selvfølgelig koster det. Vi får ikke leve livet sånn som vi er vant med å gjøre. Det krever flere offer. Men samtidig er vi veldig heldige. Vi har tak over hodet. Mat tilgjengelig. Vi har telefoner, internett, Netflix, og annen underholdning. Vi har muligheten til å snakke med de vi er glade i selv om de er langt unna. Å høre hvordan de har det. Det hadde de ikke sist gang samfunnet måtte bli kontrollert på denne måten.

Og det er kanskje lett for meg å si som er i risikogruppen selv, men jeg er iallefall villig til å gjøre min «jobb». For meg selv og for andre. Og jeg håper og ber så inderlig at dere også er det.

Jeg tenker veldig på min kjære tante som ikke kunne treffe barnebarna sine mens hun fikk kreftbehandling. Som ikke kunne gi klemmer til de hun var glad i. Og som gikk glipp av masse fordi hun ikke kunne være i store forsamlinger. Men som likevel syntes det var så lite å ofre for å få beholde livet.

Dessverre fikk hun ikke det til slutt, men hun gjorde så godt hun kunne for at det skulle bli sånn. Og det er det jeg håper at vi alle skal gjøre nå. Så godt vi kan. Å tenke at æsj, så kipt at vi går glipp av både det ene og det andre. At det er så mye vi ikke får gjort. At det er kjedelig, både for store og små. Men at vi likevel klarer dette sammen. Som den aller største dugnaden noensinne. For hva er vel disse ofrene sammenlignet med å få beholde de vi er glad i? Husk, vi vet nemlig ikke enda om dette viruset «bare» rammer de «svakeste». Dessuten er vi alle en del av dette samfunnet. Alle har en funksjon, både med det vi gjør og det vi betyr for noen.

Så la oss hente fram dugnadsånden! La oss bry oss, forstå alvoret, holde oss inne, ikke spre smitte, og hjelpe til der det kan hjelpes. Nå har vi virkelig muligheten til å være gode medmennesker.

Varme klemmer fra oss i kattelivet ♥