Det som skulle ha vært

I dag skulle den fineste lille pusen ha blitt 15 år ♥ Og vi skulle egentlig ha spist tunfisk og pusket og klødd til den store gullmedaljen. Vi hadde nok funnet oss til rette i to-seteren ved stuevinduet. Bianco ville ha ligget oppå sofaryggen med ansiktet vendt mot meg. Smilende, sånn som han alltid gjorde. Jeg ville ha hatt sikt rett mot havet, brua og fjellene i sør. Og Bianco. Jeg hadde nok hatt en kopp te i hånda som jeg stadig sippet til, mens jeg så på utsikta. Som egentlig var Bianco. Det var så mye kjærlighet i dette. Varme blikk som møttes mellom fjell, hav og en sofa. Åååå, så mange sånne her magiske stunder vi hadde sammen. Jeg er så takknemlig for de alle. For alt. For all tida vi fikk sammen. Men samtidig gjør det så ondt. Så ondt. Så ondt. Og jeg savner Bianco så mye. Jeg som brukte å si at han iallefall skulle bli 15 år.