Fint å se på, fint å høre på

Det er så mye fint å både se på og høre på for tiden. Her er kommer det som jeg liker best akkurat nå.

Äkta Billgrens er kanskje noe av det koseligste jeg ser på akkurat nå. Der får man følge Elsa Billgren og kunstnerfamilien hennes. De er en familie som er litt annerledes og eksentriske, men som man også kjenner seg lett igjen i. Både i familierelasjoner og hverdagslivet. Men kanskje også spesielt for en som meg, som også blogger og som har gode minner fra diverse kunstprosjekter fra tegning, form og farge på videregående. Herlighet som jeg lengtet tilbake til skolen når jeg så Ernst Billgren sitt Carl Larsson-prosjekt. Og så rørende fint det var i den episoden når Elsa og mammaen hennes besøkte huset de bodde i når Elsa var liten. Dette er reality på en helt annen måte, og jeg elsker at de er helt seg selv. Ja, helt ekte, som tittelen tilsier. Dette programmet er rett og slett så koselig at jeg har fått både mamma og kjæresten hekta.

Syvende sesong av Neste sommer begynte nå nettopp. De byr som vanlig på god sommerstemning, herlig fransk musikk, og putehumor. Og det var et gledelig gjensyn med klønete Per-Ivar og illsinte Terje. Du kan se de på Dplay eller TV Norge på søndagskveldene.

Med kjærlighet for kanaler har jeg nevnt for dere før. Med det elskverdige skuespiller-ekteparet Timothy West og Prunella Scales som reiser langs de engelske kanalene, hvor de byr på vakker natur, litt historie og berettelser fra et helt liv sammen. Dette er feelgood på sitt aller beste, og har du som meg – et ekstra godt forhold til England, tror jeg dette blir å falle i smak. Denne gangen vil jeg tipse om en spesifikk episode som traff både meg og kjæresten litt ekstra. Alle episodene byr på fine ting, men noen ganger er bare plassene de besøker ekstra fine, eller nærheten i relasjonen deres kommer ekstra godt fram. Se den og bli varm i hjertet.

Masterchef Australia sesong 11 er også en av de fine tingene jeg ser på nå. Her er det gourmetmat som er så fantastisk at jeg tar meg i å bli så påvirket at fiskeboller i hvitsaus eller taco ikke lenger er godt nok til middag. Hehe, en kveld jeg serverte kjæresten en omelett som så ut som den kom ifra en restaurant så han på meg og sa: «no more Masterchef for you».

I tillegg er det noe med disse australierne. Ikke bare føler jeg at Matt, Gary og George er gode venner som jeg treffer i tv-en med jevne mellomrom. Men etter en stund ser jeg alltid på deltakerne som en slags familie. Jeg føler at jeg kjenner de. De er så snille med hverandre selv om det er en konkurranse. De heier på hverandre og bygger hverandre opp. Og gråter når noen må dra hjem. Er ikke det fantastisk?! Jeg tror nesten australierne må være noen av de snilleste og mildeste av folk.

Den nye versjonen av Little Women går fortsatt på kino, og på fredag skal jeg og en venninne dra å se den. Det er nokså dristig av meg som elsker 90-tallsversjonen SÅ mye. Og som ikke liker forandringer. Men fordi denne versjonen har så mange gode skuespillere og har fått så mye skyt, skal jeg gi den en sjanse. Gjett om jeg er spent!

Så går vi over til «høredelen» av innlegget. Lars Bremnes har sluppet tittelsporet for sitt kommende album, og denne sangen er bare helt fantastisk! Det føles umiddelbart som den har litt av Kari (Bremnes) i seg, men ganske fort kommer både teksten og melodilinja i ekte Lars Bremnes-stil. Og teksten er så bra skrevet! Og veldig aktuell akkurat nå. Jeg og kjæresten har hørt den på repeat i dagesvis, og vi blir aldri lei. Du finner den på Spotify her.

I forrige uke så jeg Trygve Skaug på God Morgen Norge, når han sang denne vakre låten. Og herlighet for en flott og ydmyk mann med massevis av forståelse. Hadde bare alle vært som han… Jeg prøvde å finne den lille, enkle og fine versjonen fra han satt i sofaen alene med gitaren sin. For den var så naken og skjør at den ga meg både gåsehud og tårer i øynene. Men dette var det nærmeste jeg kom. Men han har en akustisk versjon på Spotify også, og den går (sammen med Lars sin Spelle for de gale) også på repeat her hjemme om dagene. Teksten i denne sangen er så sterk, og jeg tar meg i å synge «Du kan stole på meg når jeg sier at jeg lover, for jeg veit det går over» om igjen og om igjen. Men når det gjelder Bianco vet jeg at det aldri går over. Jeg blir nok mer vant til det, men savnet, det vil alltid være der. Men sangen har likevel en slags trøstende og beroligende effekt på meg.

En tredje sang som er helt ny for meg, men som jeg har falt pladask for, er Jorda av Maria Haukaas Mittet og Terje Nilsen. Men jeg liker versjonen av Tore Johansen og Marit Sandvik best. Jeg hørte den på Svalbard – minutt for minutt, og siden da har jeg lett etter den over alt. Jeg finner den ikke noen andre plasser enn i dette programmet, så da blir det med havlyder i bakgrunnen. Men det kan jo være koselig det også 😉 Den ligger litt over fire minutter inn i programmet på denne strekninga.

Og når vi da er inne på Svalbard – minutt for minutt må jeg bare anbefale det også. Programmet er ferdig på tv men ligger tilgjengelig her. Å reise med Hurtigruta gjennom tven er nok min aller beste sakte-tv. Jeg har så gode minner fra Hurtigruta – minutt for minutt i 2011. Og selv om Svalbard var en helt annen rute og en plass jeg aldri har vært, føltes det på en måte kjent likevel. Jeg er jo kjent med selve Hurtigruta som dere vet. Også setter jeg umåtelig stor pris den gode stemninga som ligger i disse programmene. Naturen, dyrene, folkene. Og musikken. De spiller så mye god musikk, og mye av den er norsk. Et stykke videre ut den strekninga jeg har linket til ligger også flere nydelige låter som In the bleak midwinter og en cover av Landslide av Dagny fra Tromsø. Så på Svalbard – minutt for minutt er det like mye å høre på som å se på.