Sånn som januar kan være

Januar kan være så mye for så mange. For noen er det en ny start, en tid for forbedring og håp om noe bra. Dere vet, nytt år nye muligheter. For andre igjen kan januar by på utfordringer. Det er mørkt, kaldt, antiklimaks etter jula, og det å gå i hi kan ofte føles som det eneste rette å gjøre. Selv tilhører jeg den sistnevnte gruppen. Januar er bare ikke min beste måned. Men jeg prøver stadig å fokusere på det positive, og i fjor skrev jeg et blogginnlegg om hva vi gjør i kattelivet for å «overleve» januar. Jeg får bare legge til her som jeg skrev i selve innlegget at dette er et ordentlig i-landsproblem. Men et reelt et sådan.

Januar i år er både lik og ulik sånn som den bruker å være. Mørket, julebluesen, og trettheten er her. Det stakk i magen når mange av naboene var så snar med å pakke bort julepynten, og jeg har lyst og behov for å sove mye, men jeg får det ikke til. Det igjen gjør meg bare enda mer trøtt. I tillegg har vi fraværet av Bianco. Tårer og smerter ut av en annen verden. Med andre ord noe som kan høres ut som den verste januaren noensinne. Jeg tenkte akkurat de tankene en dag jeg sto i verandadøra og så på regnet som igjen hadde tatt snøen for syvende gang på to uker (mitt aller verste vintervær). At vi nok har følelsen av å nesten ikke leve, bare eksistere. At vi er helt på bunnen nå. At lyset må komme fort så ikke mørket sluker oss.

Men så slo det meg at vi heldigvis ikke er der hele tiden. Ja, visst er vi slitne. Det vises i øynene våre, og på hvor lite vi klarer. Men samtidig har vi øyeblikk som gir oss noen pauser, noen minutter, eller kanskje til og med noen timer borte fra sorgen. Som når vi så på den etterlengtede tredje sesongen av Anne with an E. Når kjæresten sa noe veldig artig som gjorde at vi flirte lenge. Når jeg kjente takknemlighet over den varme leiligheta vår en dag det var uvær. Hver gang kjæresten spiller pedal steel. Når jeg ser ut av vinduet og venter på sola. Og når jeg lagde frokost på senga til oss en helt vanlig fredags morgen.

Det er ikke den lykken som når vi hadde Bianco, men det er iallefall en pause fra det dypeste dypet. Og det viser at januar godt kan være en pissmåned som UnderbaraClara sier, eller at «deppen» kommer og tar over som Johanna Bradford skriver så bra om, men at det samtidig finnes noe å være glad og takknemlig for. Det skriver de forøvrig begge om i disse innleggene.

For meg ble det det tomme frokostbrettet som stod igjen på sengkanten som fikk meg til å tenke meg om. Tomhet, ja det er som regel sånn januar er sa jeg høyt til meg selv. Men så så jeg på smulene og klementinskallet på fatet. Glasset etter den franske chestnut-yoghurten. Og stearinlyset som nesten hadde brent ned. Det vitnet jo om at det hadde vært noe fint der før det ble tomt. Og det hadde jo det. Vi hadde en veldig koselig og rolig morgenstund på sengekanten med stearinlys i mørket, før dagens gjøremål tvang seg fram. En liten bit hverdagslykke.

Så et tomt frokostbrett trenger ikke å være noe trist hvis man bare velger å se på det fra et annet perspektiv. Sånn kan det være med januar også. Så nå venter jeg på sola og føler meg motivert for å skrive litt flere blogginnlegg. Sånn inni mellom iallefall.

Ha en fin dag alle sammen!