Bianco ♥

Bianco er ikke mer, og det gjør så ondt at jeg ikke vet hvordan jeg skal puste. Jeg trodde jeg visste hva smerte var, jeg som har opplevd å miste ganske mange, både store og små. Men jeg har aldri hatt det så ondt som nå. Kjærligheten mellom oss og Bianco var så spesiell og unik, ja rett og slett grenseløs. Så for oss var han umistelig. Men livet skånet oss ikke.

Han hadde en ondartet kreftsvulst i nesa som viste seg å være årsaken bak alle plagene han hadde hatt siden i slutten av mai. Renningen i nesa og øyet, nysingen, lungebetennelsen, alt. Det var kreft, og ikke astmaen sånn som vi trodde.

Vi fikk vite det i begynnelsen av oktober, og det tok dessverre ikke lang tid før han ble dårligere. Men til tross for 3 og en halv uke med mye redsel og frykt kom det likevel som et sjokk at det skulle gå fort. Ja, selv dyrelegen vår syntes det gikk fort. Vi hadde jo håpet at vi skulle få ha han ut året. Men vi måtte bare la han slippe. Svulsten tettet nesa såpass mye at han hadde vanskelig for å puste på slutten. Det er det vanskeligste jeg har gjort i livet. Men vi har alltid visst at når den dagen skulle komme, så måtte vi sette Biancos behov framfor våre egne.

Nå har han det ikke ondt lenger. Og selv om det er en trøst, har vi det så uendelig ondt nå. Vi har mistet den kjæreste vi har. Min trofaste følgesvenn gjennom 14 år. Vår aller største hverdagslykke ♥

Jeg har prøvd så hardt å holde fast i de fine tingene for å gjøre den siste tida til Bianco fin, men nå som han er borte syns jeg det er vanskelig. Hjemmet vårt føles så tomt og utrygt. Stillheten av manglende små poter som tasser over gulvet er overdøvende. Og det er ingen som knaser og spiser fra matskåla hannes. Eller klorer på planken. Hvordan går man videre etter dette? Og hvem er Ida uten Bianco? Jeg vet ikke om hun finnes lenger…

Naboen vår hadde så rett når han sa til meg etter han mistet hunden sin, at man aldri kan forberede seg på hvor ondt det er. For jeg kjenner ingenting annet enn bunnløs sorg nå. Ååååå, som jeg lengter etter den kjære pusen vår.

Kattelivet blir aldri det samme igjen.

10 Comments

  1. Anita Wagner

    Vi hadde jo begge astmakatter, og like var de også. Tassen, min astmakatt, er 14 år, og jeg håper han kan leve lenge ennå. Men jeg har mistet seks St. Bernhardshunder og fire vakre katter opp igjennom livet, og den bunnløse sorgen og savnet kjenner jeg så altfor godt. Det er nesten så det ikke er til å holde ut. At et dyr kan sette dype potespor i hjertet er sikkert og visst, både store hunder og små kattepuser. Det føles sikkert helt håpløst akkurat nå for deg. Savnet forsvinner kanskje aldri helt, men sorgen blir etterhvert til å bære. Min veterinær gjennom mange år sa til meg engang jeg hadde måttet avlive et av dyrene mine, at sorgen er som en skarp sten som roterer rundt og rundt i hjertet. Det gjør vondt. Men etterhvert slipes kantene og smerten blir til å leve med. Du har så mange minner, og du vil aldri glemme Bianco. Det skal du heller ikke. Bær ham med deg i hjertet, og etterhvert vil du klare å finne plass til en ny pus som trenger din kjærlighet også. Vi glemmer ingen av de kjære dyrene vi har hatt, men å gjøre plass i hjertet til en ny kan både hjelpe deg og en katt som behøver et hjem.
    Tenker på deg, og føler med deg i sorgen.
    Stor trøsteklem fra
    Anita

    • Ida

      Kjære Anita, tusen takk for så trøstende og omsorgsfulle ord ♥ Det er både godt og ondt på samme tid. For takknemligheten over alle årene og all den kjærligheten jeg fikk med Bianco er så stor. Men samtidig er sorgen som du sier – nesten ikke til å holde ut. Akkurat nå går gode minner med smil og latter hånd i hånd med tårer og lengsel. Men det er bare sånn det må være. Og med tiden vil det nok gjøre litt mindre ondt, og da er det ingen tvil om at vi skal gi plass til en ny liten venn som trenger et for-alltid-hjem. Varm klem til deg og vakre Tassen. Vi håper også han får være hos deg i mange år til ♥

  2. Suzanne

    Dettan var trist lesning. Det gjør mæ ondt at du har ondt. Håper du greier å fokusere på alle de gode åran dokker fikk sammen.❤🌻Varme klæmma fra Suzanne

    • Ida

      Tusen takk kjære Suzanne ♥ Vi e så uendelig takknemlig før alle åran og all den kjærligheta vi fikk oppleve med han Bianco. Men det e åsså førferdelig ondt no. Varm klem tebake.

  3. Finaste Biancopusen❤️❤️ Føler eg har fått bli litt kjend med Bianco gjennom å lese bloggen din, og tårene kom før eg rakk å lese heile den første setninga… Ord blir fattige i slike stunder, så sender varme, medfølande klemmar frå meg og sambuar i Trondheim, som også har pusar vi saknar kvar dag❤️

    • Ida

      Kjære Stine ♥ Det er både godt og ondt å lese hva du skriver. Du har alltid sagt så mye fint om Bianco, alltid gledet deg over blogginnleggene og bildene av han. Jeg føler også at du liksom kjente han og hadde et ekstra fint forhold til han. Og du skal du vite at det betyr enormt mye for meg. Det har det gjort hele veien. Tusen takk for det, og for medfølelse og omtanke nå i denne tunge stunden ♥ Varme klemmer tilbake til dere.

    • Ida

      Tusen takk fine, gode Silje ♥ Hjertet føles utrøstelig nå, men samtidig betyr det så mye for meg at dere er så mange som bryr dere. Mange varme klemmer tilbake.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *