Kjærligheten

Jeg har nettopp lest om Kristine som skriver om hvordan det er å oppdra en valp. At det noen ganger er en villstyring som glefser etter anklene hennes når hun kommer inn døra. At hun har bitemerker på både hender, armer og legger. Og at hun har grått litt de gangene det har blitt litt for mye. Men selvfølgelig skriver hun også om alt det fine som det jo er mest av. Og det er jo litt sånn det er å få en valp. Man blir småbarnsforeldre.

Så tenker jeg på oss. På Bianco. Og hvor mye småbarnsforeldre vi er blitt i løpet av de siste årene. Jeg har tenkt på det flere ganger i løpet av sommeren. At jeg aldri hadde trodd at man skulle bli mer småbarnsforeldre med en eldre katt enn når man skal oppdra en kattunge.

Jeg husker så godt at Bianco tisset i lenestolen i stua og nederst i cd-hylla til kjæresten. Og oppå dyna i senga. Jeg så det fjerne blikket hans og måten han løftet halen på, og jeg skjønte hva som skjedde der jeg lå under dyna. Jeg rakk så vidt å løfte han men det var for sent. Den dyna gikk rett i søpla. Men det var helt greit for den var egentlig alt for gammel og oppbrukt. Og selv om kjæresten var irritert på han for cd-hylla, unnskyldte jeg han, for han var jo så ung og enda ikke kastrert. Han hadde nok ikke helt kontroll på tissinga. I dag får kjæresten ondt i hjertet av å tenke på at han var irritert på Bianco.

Så husker jeg at han jaktet på julekuler på juletreet. Han tok nok kanskje 3-4 stykker før vi knekte koden og de fineste julekulene slapp å henge helt øverst i juletreet. En natt i romjula våknet jeg av et brak og sprang ut i stua hvor jeg fant et juletre som lå utover gulvet. Midt inni juletreet var det to små «uskyldige» øyne som overhodet ikke ante hva som hadde skjedd. Det ble heldigvis ikke flere sånne episoder. For sprayflaska med vann hjalp oss alle til et bedre liv.

Etter den fikk vi verdens lydigste kattepus. Så det var det ungdomsopprøret.

Men i tillegg til sprayflaska som vi kun brukte en kort stund, er Bianco veldig snill i personligheta si. Det får vi høre nesten hver gang vi er hos dyrelegen. De sier ting som at hvis alle kattene hadde vært like snill som han så hadde de hatt en enkel jobb, og de kaller han ofte for en hverdagshelt. Sist han skulle ta lungerøntgen trengte han ikke sedasjon en gang. Han bare lå der helt i ro og lot dyrelegen og dyrepleieren strekke i labbene. Etterpå kom dyrepleieren bærende på han tullet inn i et rosa teddypledd og sa høyt: «her kommer verdens snilleste katt». Det visste jo selvfølgelig vi fra før av, men vi blir alltid så stolt når de som virkelig vet påpeker det.

Og nå er Bianco blitt en eldre herremann. Og han trenger enda mer oppfølging, tilsyn og pass enn «lille røverpusen». Men det er nok mest sykdom som gjør at det er blitt sånn. Og kjærligheten. For hvor sårt det enn er å si det er vi mer glad i Bianco i dag enn når vi fikk han. Kjærligheten har bare vokst og vokst. Og det gjør den enda. For hver dag som går. Og akkurat den kjærligheten har fått oss til å lære og ville forstå Bianco. Og siden katter er så flinke til å late som alt er i orden selv om det kanskje ikke er det, har vi måtte følge enda mer med.

Allerede før vi visste hva astmaen til Bianco var, så brukte jeg å våkne på natta hvis han hadde et anfall. Selv om jeg lå på soverommet og han lå helt ute i gangen, så hørte jeg det. Som en småbarnsmor som hører babyen sin gråte. Det må være det spesielle båndet mellom oss som har gjort det slik. For jeg og Bianco er veldig nært knyttet til hverandre.

Og nå er det medisineringer flere ganger om dagen. Og på grunn av alt til sammen, sykdommen og alderen, kommer bekymringene snikende dersom han plutselig er litt mer slapp enn normalt en dag. Og dessverre fikk vi erfare i sommer at vi ikke kan være hysterisk nok når det kommer til helsa til Bianco. Heller én sjekk for mye enn én for lite.

To ganger om dagen holder jeg han i armkroken mens jeg putter astmamaska over nesen og munnen hannes. Jeg trykker på sprayen og teller rolig til 20 mens jeg ser ned på Bianco som ligger der og puster. Og han er så flink. Jeg har jo sagt flere ganger her på bloggen at han er babyen vår. Men aldri før har det vel vært mer rett enn nå.

Det er så vemodig, sårt og fint på samme tid. Den nærheten gir oss egentlig noen fine stunder. Men samtidig ønsker jeg så inderlig astmaen hans til dit peppern gror. At Bianco kunne ha fått sluppet dette. Og at vi kunne ha fått sluppet å vært så mye småbarnsforeldre. Men det spørs om ikke kjærligheten hadde gjort oss slik uansett. For vi elsker Bianco så inderlig høyt. Og takker for hver dag vi har med han.

6 Comments

  1. For et fint bilde! <3 Jeg viste ikke de hadde slike til dyr (men selvsagt har de det!). Heldigvis vet de hva som er godt for dem!

    • Ida

      Tusen takk Ann ♥ Nå når flere og flere dyr får astma er det så godt at det finnes behandling for de.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *