Litt hverdagsdramatikk

Det var kveld. Stuebordet var dekket med kveldsmat. Og dagen hadde vært så varm at verandadøra fortsatt sto åpen på vidt gap. Kjæresten hadde funnet fram Friends på Netflix, og nå skulle vi bare kose oss. Ute var det blitt mørkt, og stearinlysene blafret idet jeg lukket verandadøra. Jeg kjente at det hadde blitt litt kaldere. Når jeg satt meg ned i sofaen stakk jeg bena inn i de rosa lammeskinnstøflene mine som stod under bordet. Og jeg skvatt til idet høyrefoten var kommet inn i tøffelen. Det føltes som noe stakk eller bet meg, eller som et slags støt, og min umiddelbare tanke var den scenen fra Araknofobia når en mann skulle ta på seg tøflene sine og endte opp med å bli bitt av den giftige edderkoppen som lå inni den ene tøffelen. Huff, så mye rart man fikk seg til å se i barndommen. Og huff, så fort man lar fantasien løpe løpsk.

Iallefall så gjorde det nå ganske ondt under foten, og mens jeg gikk på badet for å sjekke hva det kunne være, fikk kjæresten beskjed om å lete inni tøffelen min (da med trykk på at han skulle se etter giftige edderkopper). Både foten og tøffelen ble undersøkt grundig. Men annet enn litt hoven og rød hud fant hverken jeg eller kjæresten noe ekstraordinært. Så jeg tok et par allergitabletter og smurte Ibuxgel på foten mens jeg slo meg til ro med at jeg sikkert bare hadde tråkket på en liten flis eller noe lignende. Så spiste vi kveldsmaten vår og så mange episoder av Friends uten å tenke noe videre på hverken foten eller tøffelen.

Og så etter noen timer oppdaget vi plutselig at Bianco satt å nistirret ned i tøffelen min. Ja noe rart var det iallefall med den tøffelen, for nå var Bianco også interessert i den (sånn annet enn å ligge på den). Og opp på tøffelkanten kom det plutselig krypende en humle. Da skjønte jeg jo umiddelbart hva som hadde skjedd, og fikk veldig dårlig samvittighet. Stakkars humle som hadde blitt tråkket på av en kjempe. Det var jo et under at den ikke var klemt flat. Men forkommen var den, så vi flyttet den over på et fat med litt vann og druer. Det er jo så viktig å hjelpe alle humlene siden de er utrydningstruet. Selv når de har «brent» foten din.

Humla fikk ligge inne en time før vi flyttet fatet ut på verandaen. Vi kunne nemlig ikke risikere en gjentagelse av humle i tøffel-episoden. Kjæresten kunne forresten fortelle at han hadde registrert at vi hadde en humle inne i stua tidligere på dagen. Men han hadde regnet med at den hadde dratt samme vei som den kom inn – gjennom verandadøra som sto på vidt gap hele dagen. Men jeg tror herr Humle så den fine rosa tøffelen min og tenkte at han skulle gå i hi. For hvem vil vel ikke ha en gigantisk og myk lammeskinnstøffel å ligge i hele vinteren? Og kanskje han syntes at den så ut som den mykeste blomsten i hele verden. Ferdig parfymert og alt. Vel, det var kanskje ikke den beste plassen å gå i hi… for der fikk den jo ikke ligge i fred.

Heldigvis endte denne historien godt til slutt. Humla klarte seg og fløy avgårde. Men hos meg satte det noen spor. Jeg har nemlig blitt rammet av den irrasjonelle frykten «humle i tøffel», og driver derfor å rister og banker på tøflene hver gang jeg skal ta de på meg. Haha, sånn kan det gå noen ganger. Vi må vel alle gjennom litt hverdagsdramatikk innimellom. Kanskje bare ikke så ofte akkurat denne typen hverdagsdramatikk.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *