Å tørre å være seg selv

For litt over ett år siden postet Unni Wilhelmsen en veldig inspirerende post på facebook med ett bilde av to godt voksne damer med langt hår og fargerike klær. Teksten som fulgte med bildet blir for lang å gjengi i sin helhet, men essensen var at hun oppfordrer til å være seg selv. Se ut som man selv ønsker. Bruke de klærne man selv vil bruke, uansett alder. Det være seg en hatt, noe fargerikt, eller noe som kanskje stikker seg ut.

Jeg likte så godt at hun skrev «Estetikk er en personlig sak, og INGEN skal si til deg (eller meg) at vi ikke kan ha på oss ditt og datt». Det fikk meg til å tenke på en ting Unni selv fortalte på en og kanskje to av konsertene hennes (ja, jeg har vært på flere av de). Nemlig at en dame som var frisør hadde sagt til henne at hun var for gammel til å ha så langt hår. Også Unni da, som har så utrolig fint hår. Jeg har vært sjalu på det lange tykke håret hennes i åresvis. Både når det har vært rødt og blondt. Og for meg er jo håret halvparten av Unni Wilhelmsen (eller iallefall en stor del), så jeg syns hun frisørdama er helt på bærtur.

Men hvem er det egentlig som bestemmer noe sånt? Er det aldergrense for lengden på håret? Må folk se ut på en viss måte ved en viss alder? Må vi alle gå i samme type klær? Gjøre de samme tingene? Leve på samme måte? Hvem er det som gir andre rett til å peke med fingeren mot de som gjør noe annerledes? De som går egne veier.

Jeg er jo selv en person som går egne veier. Både i personlig stil og klesveien, og egentlig også generelt i livet. Jeg kan helt greit spise middag på en tid av døgnet andre syns er uakseptabelt, prioriteringene mine er nok ikke helt A4, og klesskapet mitt er fullt av farger og mønster og klær fra langt tilbake. Jeg går omtrent alltid med kjoler og skjørt (selv på vinteren), og ser nok ofte ganske gammeldags ut. Men jeg liker den stilen. Og ofte mye bedre enn klær som er «på moten» akkurat nå. Dessuten elsker jeg kjolene og skjørtene mine, med alle sine farger og mønster – helt uavhengig av hva andre måtte synes om de. De gir meg masse glede og får meg til å føle meg vel. Og er det ikke det som er viktigst? At jeg selv er fornøyd?

Jeg syns vi skal heie på mangfoldet og løfte hverandre opp som Unni også skriver. Glede oss over at andre tørr å være seg selv. For i dette samfunnet krever det faktisk mot til å skille seg ut. Jeg har heldigvis alltid vært flink til å gjøre «min greie», det være seg med klær eller ellers i livet. Men det var likevel godt å lese det Unni skrev, for tvilen den har en tendens til å snike seg inn under huden når andre kommenterer. Og pussig nok blir den sterkere med alderen, og da krever det mer mot for å skille seg ut. Men nå føler jeg meg enda mer selvsikker når jeg åpner klesskapet og plutselig finner på å mikse et fargesprakende mønster med ett annet. For ja, man kan faktisk gjøre det også.

Så takk Unni, atter en gang. Ikke bare for den kunstneriske og musikalske inspirasjonen, men også den til å tørre å være seg selv enda mer ♥