Å være snill mot seg selv

Plutselig skjedde det så mye i kattelivet. Det var så mye å gjøre, så mange avtaler. Og tida gikk så fort. Jeg har enda mange måneders matbudsjett og regnskap hengende over meg, pc-laderen må sendes inn til reklamasjon, stolen i gangen vår må leveres til Skeidar slik at vi kan få en ny en, og både vårrengjøringen og alle planene mine for bilder og andre ting til bloggen har bare blitt skjøvet framover i flere uker. Ja bare dette innlegget har jeg brukt over en uke på å ferdigstille.

Samtidig med alt dette har astmaen til Bianco bydd på utfordringer. En rekke astmaanfall har sendt oss flere ganger til både veterinæren og i «kjelleren». For det gjør faktisk fysisk vondt i hjertet når lillepusen vår er syk. Jeg syns det er vanskelig å både puste og svelge da. Bianco er så gammel nå at redselen for å miste han liksom ligger klar idet sekundet han blir dårligere. Og etter et voldsomt og ubehagelig anfall for et par uker siden fikk vi alle en støkk i oss. «Skjer det virkelig nå» var min umiddelbare reaksjon.

Og bare det er nok til å slite ut en hel kropp for lang tid framover. Det er helt utrolig hvor utmattende det er å være redd og bekymret. Og hvor mange tårer finnes det egentlig i en kropp?

Heldigvis kan vi øke dosen på medisinen hans. Og det ser ut til å virke godt. I tillegg får han nå antibiotika to ganger i døgnet. Men lungerøntgen viser at det er forverring i lungene hans, og det vil nok dessverre forkorte levetiden hans litt. Men fokuset er på at han skal ha det bra. Og så lenge medisinen fungerer så er vi optimistiske. Nå gjelder det å leve enda mer i nuet. Å virkelig nyte den tiden vi har sammen.

Jeg har tatt meg selv i å synes at det er vanskelig å planlegge når situasjonen med Bianco er så usikker. Jeg har på en måte vært redd for å reise bort, og har bare villet være hjemme hos han. Derfor brukte vi ekstra lang tid på å bestemme oss for om og hvor vi skulle reise på sommerferie i år. Vi snakket lenge om en litt mer miljøvennlig bilferie i Sverige, men det ble til slutt Kroatia i år også. Det blir godt for kalde nordnorske kropper og psoriasisen min. Og snart får vi også se igjen pappa og den snille stemora som har vært på «opptining» på Grand Canaria i tre måneder. Jeg gleder meg til sommerferien nå.

Men likevel kjenner jeg veldig på alle de tingene jeg skulle ha gjort. Alt jeg bare fortsetter å skyve framfor meg. Det er som et never-ending-stress for en som vanligvis har behov for å krysse av ting på en liste. Når skal jeg liksom få tid til å pusse opp det gamle nattbordet jeg kjøpte i høst? Eller trekke om krakken til Bianco? Eller ha bål i fjæra sammen med venner. Og alle idéene mine til bloggen. Får jeg tid til det? Har jeg energi til å gjennomføre det?

Nå er jo ikke bloggen en veldig kritisk ting. Det er jo først og fremst en hobby og ingen skade skjer om jeg ikke får gjort alt jeg hadde planlagt her. Men samtidig betyr den mye for meg. Jeg ønsker å holde den i gang. Å ha moment.

Og jeg ser daglig at leiligheta virkelig trenger en vårrengjøring nå. For ikke å snakke om alle de tingene jeg har bestemt jeg for å rydde bort og luke ut. Alt som skal til loppemarkeder og bruktbutikker. Jeg har liksom sortert det i hodet mitt, men ikke klart å gjøre det fysiske arbeidet.

Så det er mye nå… Og jeg vil så gjerne ha litt stabilitet og orden. Jeg ser forresten at vi er flere som etterlyser det.

Men så slo det meg plutselig en kveld. Man må være snill mot seg selv når det skjer utfordrende ting i livet. Gi seg selv tid og ro. Ikke kreve for mye. Jeg er jo så flink å si det til alle andre, men husker ikke på å si det til meg selv. For sannheten er jo at det er helt greit at ting tar tid når man er sliten. Kanskje noe må utsettes? Kanskje det er noe jeg rett og slett ikke klarer? Men jeg må uansett være snill mot meg selv. Og det skal jeg være nå!

Jeg skal kun gjøre det jeg klarer og har lyst til. Og det skal være utelukkende positive ting, ting som gir glede. Som å grave hendene enda mer ned i jord og moll mens jeg sakte men sikkert ordner i hagen. For det er balsam for sjela. Og kommer jeg meg i svømmehallen skal jeg ligge på rygg å flyte til jeg kjenner roen langt inn i hjertet. Jeg skal også tillate meg å sove en hel dag eller to om det er det jeg trenger. Men det aller viktigste er å kose med Bianco ♥ Å stikke nesen langt ned i pelsen hans mens han maler så beroligende. Puske på små poter og klø under haka. Å kjenne på en kjærlighet så stor at jeg ikke trodde den fantes engang.

Og alle tanker og stress om hva jeg skulle og burde ha gjort får bare flyte forbi. For hvem har vel omkommet av å ikke ta vårrengjøringa? Og hva betyr den egentlig i den store sammenhengen?

4 Comments

  1. Eg <3 dette innlegget så mykje! Skjønner godt at det plutseleg skjer mykje, at ein stressar og ikkje klarer å vere roleg. Men å prøve å vere snill med deg sjølv er veldig viktig, og det høyrest godt ut å liggje på rygg i svømmebassenget (kanskje eg skal gjere meir det når me har eigentrening på jobb, ikkje berre brystsvømming). Sender deg eit <3 til helga!

    • Ida

      Ååå takk kjære Silje ♥ Det varmer hjertet så mye når du skriver så fine ting og har en sånn omtanke for oss. Jeg kan virkelig anbefale 10-15 minutter med ryggflyting etter svømmetreninga. Det gjorde jeg nesten alltid før når jeg svømte fast flere dager i uka. Noen ganger bruker jeg også å svømme på rygg heeelt sakte, og bare med armene. Det er veldig beroligende det også 😉 Sender deg en stor helgeklem og et ♥ tilbake.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *