Sand fra Sahara

Siste helga i april opplevde vi et underlig fenomen i Tromsø. Vi hadde nemlig sand fra Sahara i lufta. Alt ble så disig, det føltes nesten som å være i syden, og solnedgangene ble ekstra vakre. Selv rakk jeg ikke å få tatt noen andre bilder enn dette, men det florerte med bilder av solnedganger på Facebook, og det var mye fint å se. Og mens Sahara-sanden svevde utenfor vinduet kom jeg på at vi sannelig hadde Sahara-sand inne i stua også.

En hel krukke. Som vi tok med oss hjem fra Tunisia i 2006, fra den gangen vi red på dromedarer helt nord i selveste Saharaørkenen. Det er så rart å tenke på at vi har vært der. Jeg husker så godt hvor varmt det var, og hvor hyggelig dromedarpasseren vår var. Jeg husker at sanden brant under føttene mine når jeg skulle hoppe ned fra dromedaren et stykke ut i ørkenen. At dromedaren min het Mustafa, og at dromedarpasseren bare tok vannaflaska mi fra meg, helte ut vannet og fylte den helt full av Sahara-sand.

Det var ikke før etterpå når vi satt i bussen og nesten alle de andre turistene satt å beundret de små glassene og flaskene sine med Sahara-sand at jeg forsto at dette tydeligvis var en vanlig ting å gjøre. Så med hjem i bagasjen hadde vi en full 1,5 liters flaske. Og den dag i dag er jeg så takknemlig for at dromedarpasseren gjorde det han gjorde, for denne sanda har nå stått i stua vår i snart 13 år. Som et fint minne fra en helt fantastisk tur.

Dette er ordentlig timeglass-sand. Så finkornet at den nesten kjennes ut som mel.

Og den setter seg fast over alt. Dere kan tro minnene strømmet på når jeg stakk hånda ned i krukka! Jeg er så glad vi dro dit i 2006, for vi ville nok neppe dratt dit i dag. Med så mye uro både i og utenfor landet. Og det er synd, for det var en fantastisk reise og mye spennende å oppleve.

Men minnene har vi alltid. Og en krukke med sand fra Saharaørken som står på bokhylla vår.