Lysere tider

Det er ingen tvil om at mørketiden har tatt på. Og det er ikke bare trøtte og slappe kropper som vitner om det. Oxalisen vår har virkelig kjempet seg gjennom de to siste månedene. Til tross for ekstra næring, lampelys hele døgnet, og godsnakk, var det til slutt bare tre små stilker igjen. Den ene nesten brekt og begge de to andre med «hodet» hengende lavt. Jeg fryktet en stund at den skulle bukke under for mørket.

Og jeg har ikke følt meg så bra jeg heller, her jeg har gått og hanglet med noen slags basselusker innabords siden før jul.  Nesten hver gang jeg var nær ved å føle meg bedre og begynte å røre på meg, ble jeg slått i bakken igjen, for så å måtte krype tilbake til senga. Det har vært en kamp, og kanskje spesielt psykisk. For mørket ble på en måte enda tyngre da.

Men i dag, på selveste soldagen, kan jeg konstatere at vi blir å klare oss. Både oxalisen og jeg. Fire nye skudd som står rett opp vitner om at vi strekker oss oppover og går mot lysere tider. Og selv om jeg hverken så selve sola eller kjente varmen fra den, så kunne jeg skimte solstrålene som landet på byggene sør på Tromsøya. Det varte bare i fem små minutter, men oi for en glede det var! Rene vitamininnsprøytningen.

Og kanskje vi nordlendingene er litt sånn, at når sola kommer tilbake så er alt glemt. Da er alt lykke. Da er alt bra. Selv om vi kanskje fortsatt kjenner det på kroppen… Men det betyr ingenting nå. For nå går vi mot lysere tider!