En morgen jeg våknet var det som jeg kjente lukten av ristet rugbrød idet jeg åpnet øynene. Så jeg listet meg på tå inn på kjøkkenet i mørket, og lagde meg et koselig frokostbrett med ristet rugbrød med brunost, nissete og evigvarende skimmia (jeg har hatt den i over en måned nå).
Og mens adventsstaken lyste fra vinduet og jeg koste meg med frokost på senga, så jeg Amalies jul på pc-en. En av barndomsjulas fineste minner. Det var så hjertevarmt og godt! Så fint at jeg begynte å lure på hvorfor jeg ikke hadde gjort dette tidligere.
Når det er riktig kaldt og snø på verandaen vil ikke Bianco gå så mye ut. Derfor ble jeg ekstra varm i hjertet når jeg plutselig en dag så disse potesporene i snøen. Oppå mine fotspor ♥ Men nå er de dessverre vasket bort av regnet.
Og dette er et ganske behagelig syn å hvile blikket på. En rød julestjerne fra min gode venninne og dalende julesnø.
Å kunne skrive noen ord til de som jeg er glad i ga meg ekstra hjertevarme i år. Først var det noe som skulle krysses av på en liste. Et gjøremål jeg måtte bli ferdig med. Men så viste det seg å være så fint og godt at det ble som en gave til meg selv. Dette må jeg minne meg på til neste år.
Og det føltes så godt å hente fram symaskinen å bare sy to nye vatthjerter av den gamle juleduken som jeg kjøpte i sommer. Å bare kjenne på gleden av å lage noe. Det var godt for både hjertet og vatthjertet det!
