Oh the ironi

Tenk at jeg satt nesten hele november å ventet på snøen. Dag ut og dag inn. Ved vinduet. Og på værmeldinga. Og akkurat den ene dagen vi trengte høstværet november så langt hadde bydd på… jepp, da kom snøen. Akkurat den dagen vi skulle kjøre til pappa og den snille stemora i Henningsvær dalte det ned store og våte flak. Tett i tett.

Og vi fikk en av de vanskeligste kjøreturene vi noensinne har hatt. En kjøretur som framstår helt uvirkelig, hvor vi kjørte gjennom både sporete sørpe, kraftig snøstorm, høst, og winter wonderland utallige ganger. Og hele tiden så vi for oss Henningsvær (med alle sine fine ting) som en gulrot som hang framfor et esel. Det var museskritt for museskritt, men for hvert minutt vi kom nærmere kjente jeg i hele kroppen at jeg snart skulle få se pappa og den snille stemora ♥ Og når vi kom fram midt på natta, hadde pappa fyrt i vedovnen og laget ertesuppe og pannekaker til oss. Det er kjærlighet det!

Og man kan vel spørre seg om hvorfor vi valgte å kjøre når været var så vanskelig? Vel, det var denne sjansen vi hadde på denne siden av nyttår. Og det var så absolutt verdt det, for som vi har kost oss!  Og nå er vi hjemme igjen, og hjemturen var heldigvis betraktelig bedre. Med Flåklypastemning store deler av veien. Du vet, når snøen ligger så tungt på trærne at alt bare henger nedover. Når det er «så kaldt at selv stjernene skjelver».