Lille Ida

I forbindelse med min 33. bursdag i september kom jeg til å tenke på hvor fort tiden går. Og på lille Ida. Så her får du høre litt om henne.

Lille Ida sang før hun kunne prate. Og sangen var ingen ringere enn Somewhere over the rainbow, (bedre kjent som dai dai dai dai dai dai dai i vår familie). Hun hadde nemlig denne melodien på en spilledåse ved senga, og en dag når bestemoren sto ved kjøkkenbenken og nynnet på den, begynte lille Ida som satt på kjøkkengulvet å synge dai dai dai dai dai dai dai. Og resten av livet sang hun!

Lille Ida vokste opp med besteforeldre som hadde gård med geiter. Og Lille Ida elsket å være med i fjøsen. Selv når møkka overdøvet det meste, og lille Ida måtte springe ut på fjøstrappa for å puste og utbryte høyt: «det er det verste jeg har luktet», så sprang hun alltid inn i fjøsen igjen. Lille Ida elsket de geitene! Og når hun fikk servert geitekjøtt til middag svarte hun kontant: «jeg spiser ikke vennene mine».

Lille Ida gikk ikke, hun hoppet. Og da så man som regel bare en hesthale som danset opp og ned.

Lille Ida elsket dyr. Katter, hunder, hester, geiter, sauer, fugler, frosker og fisk. De var alle til stor glede og fascinasjon. Og de skulle alle respekteres. Og den kjærligheten har bare blitt sterkere og sterkere.

Lille Ida var helt sjokkert over at det fantes barn som ødela lekene sine. Eller lot de ligge slengt utover gulvet. For lille Ida hadde egne kurver og esker for Barbiedukker, lego og Pet Shop. Men lille Idas storebror var hakket verre, for han pakket lekebilene sine inn i tørkepapir slik at de ikke skulle få riper 😀

Lille Ida kjevlet tyggisen og puslespillbrikkene sine. Men som dere ser på bildet kjevlet hun også deig.

Lille Ida hadde veldig sterke meninger om hva som passet sammen og hva som ikke passet sammen. For eksempel skulle man ikke under noen omstendigheter bruke rødt sammen med rosa. Den formeningen bar jeg med meg langt inn i tenårene, men heldigvis vokste jeg det av meg til slutt. Rødt og rosa er jo nydelig sammen!

Lille Ida var veldig glad i gamle mennesker. Det fantes nesten ikke noe mer spennende enn å besøke gamle folk som hadde masse rart i husene sine og spennende historier å fortelle. Her sammen med oldefar på Høier.

Lille Ida var kronisk med å «grine på nesa» når det skulle taes bilder. Men det var ikke det at hun var missfornøyd, antakelig var det bare smilet som var så stort at det gikk over hele ansiktet.

Lille Ida kunne nesten ikke tro at frisøren tok betalt for å føne håret. For det gjorde jo lille Ida selv helt gratis flere ganger i uken.

Hun var igrunn litt artig hun der lille Ida.