Høst hos bestemor

Jeg har ikke fått vært hos bestemor enda denne høsten, men jeg kan levende se for meg hvordan hele gården er hyllet inn i høststemning. Og når savnet nå ble veldig stort måtte jeg finne fram disse fine bildene fra 2015. Det ligger sikkert løv på gårdsplassen i år også.

Fargene er sikkert like vakre.

Og stemorsblomstene klare for å takke for seg.

Pelargoniaene står garantert i drivhuset. I le for kulda og snøen som meldte sin ankomst litt vel tidlig i år.

Og gresset er regntungt.

Elva ved siden av hagen bruser nok over av vann. Tenk, langs denne elva har det gått geiter i mange tiår. Nå er sporene av dem nesten grodd igjen. Men sporene i hjertet forsvinner aldri. Jeg lukker bare øynene så ser jeg stien.

Kanskje bestemor enda har litt urter igjen i urtepotta.

Og høstløvet pynter garasjetaket.

Jeg undrer på om fuglene fortsatt bruker denne gamle fuglekassa… Jeg aner ikke hvor gammel den er, men jeg husker at bestefar snekret den en gang når jeg var ganske lita. Ja man ser jo at tiden har satt sine spor på den.

Og kanskje akkurat i dag prøver sola å trenge gjennom skyene.

Kanskje rosebuskene bader i vanndråper. Klar for å gå i dvale.

Og utsikten ned mot vannet er som vanlig et halvt liv fullt av minner. Her har lille Ida gått med altfor store støvler en gang når gresset var så høyt at hun kunne gjemme seg i det. Her har hun gått nedover forventningsfull, med fiskestanga i hånda. Og oppover lykkelig og fornøyd, med små ørreter hengende på en grein. Og alltid syngende på en trall sammen med pappa. For en lykke det var å få vokse opp her ♥

Og når vi kommer inn er det selvfølgelig fyr i peisen.

Og mens varmen begynner å komme tilbake i kroppen bruker jeg og bestemor å se i gamle fotoalbum. Jeg elsker å se bilder av bestemor og bestefar som ung. Eller pappa som liten. Jeg elsker å høre historier fra langt tilbake. Fra et liv så annerledes at barn i dag ikke en gang kan forestille seg… Høst hos bestemor er virkelig en stemning for seg selv. Nå lengter jeg!