Plutselig var den her. Høsten. Med vannrett regn og vinder som gir blomstene mine hentesveis. Jeg som alltid ellers ønsker den velkommen. Men denne gangen kom den litt brått på. Eller var det kanskje fordi sommeren kom så sent, og dermed ble kortere? Vi hadde jo vinter helt til begynnelsen av juli.
Og det var så deilig når sommeren endelig kom. Varmere enn normalt. Og mer sol. Sånn sett er det vel ikke lov å klage… Og iallefall ikke jeg som fikk «forlenget» sommeren med 8 dager i Kroatia.
Men det er noe med når skolesekkene pakkes. Når støvlene hentes fram. Når jeg fryser på kveldene og mørket trenger seg på. Jeg liker det jo egentlig, tenner masse stearinlys og pakker meg inn i pledd. Men akkurat denne gangen føles det for tidlig. Jeg trenger mere tid. Tid med hagen. Det er jo nå den er på sitt frodigste. Og jeg føler meg heller ikke klar for å gi slipp på lyset. Jeg trenger tid til å venne meg til tanken.
For nå er jeg årstidsforvirret. Det kan jo være at det er jeg som er blitt langsom i livet, at det er derfor tiden føles så hastig. Jeg er ikke sikker… Men det jeg iallefall vet, er at jeg har litt end of season blues.
