Akkurat nå ligger jeg i senga og hører på vinden som uler ute. Jeg kjenner at de sterke kastene får hele bygget til å riste. Og jeg prøver så hardt å puste med magen, slappe av og gi meg hen til søvnen. Søvnen som jeg så inderlig trenger. Det er rart å ha «høststorm» i juni. Og det er dessverre ikke bare ute det stormer. Det stormer i livet også.
I tillegg til å ha hentet inn uteputene og trebordene, satt de sterkeste blomstene i le og de mer skjøre på stuegulvet, må jeg stadig tvinge meg selv til å huske på å puste. Det er ikke bare stormen ute som trenger nødvendige tiltak. For å prøve å gi kroppen og sinnet en pause fra det som ikke bare gjør ondt i magen men faktisk gir meg en fysisk klump i halsen, prøver jeg å rette oppmerksomheten mot uværet. Havet som skyller mange meter innover kaia. At Tante Solbærbusk rister frustrert i vinden. Regnet på vinduet, og måsene som sliter med å navigere i vinden. Det som jeg kan se. Å observere og lytte med en kopp te i hånden for å rømme fra stormen i livet.
Som jeg lengter til den dagen skuldrene blir lave igjen. Den dagen jeg kan puste helt ned i magen. Den dagen frykten slipper taket. Jeg som var så klar for sommerferie. Jeg hadde klart meg fint uten storm i juni…
