Ikke rent sjelden fortoner kveldene i kattelivet seg med at jeg og kjæresten ligger i hver vår sofa, og Bianco ligger midt i mellom oss. Enten på min armlene eller kjæresten sin. Som regel sover kjæresten (beklager men du er en trøtting når det er en sofa i nærheten), og jeg leser enten bok, blad eller sitter på pc-en. Ofte sitter jeg samtidig å ser ut av vinduet og sipper til en kopp te.
En kveld for litt siden når jeg satt å hørte på Margareth Whiting som sang «My ideal», mens jeg drømte meg bort i de behagelige tonene og den fine utsikta vår, så jeg det – et helt magisk syn. En stor fot, og en liten fot. Nesten helt inntil hverandre. Og begge så dypt inne i drømmeland at både Peter Pan og Tingeling garantert var på besøk. Og det var så fint. Så hjertevarmt at jeg fikk tårer i øynene. Det var noe med å se de sammen på den måten. Men så er det jo sånn vi har det i kattelivet. Vi er sammen om det meste ♥
Så nusselig. Galadriel pleide å legge han far når han skulle sove en ettermiddagslur. Da satt hun og ventet i døra mens vi spiste middag. Av og til gikk hun mot soverommet og så seg tilbake og mjauet som hun ville si kommer du snart far. Han gikk inn og la seg i senga mens hun satt pent og ventet. Så hoppet hiun oppp og la seg i armkroken. Der lå hun og småpratet med han far til han sovnet….brraaauuu….grraaauuuu…..lavt. Når han far var sovnet gikk enten og la seg på min side eller hun kom i stua og fikk mammakos. Er det rart man blir glad i disse pelsbarna sine…..tusen takk for en nydelig blogg Idamor
Åååå før ei fin lita historie om ho Galadriel ♥ Helt herlig. Og takk før så fine ord om bloggen Ingunn. Du e så god!