Pus i pose

For tre uker siden fikk jeg besøk av en god venninne som hadde med bursdagsgave til meg i en stor brun papirpose. Som den poseelskende pusen Bianco er, var han snar å stikke hodet oppi. Stort sett stikker han hodet oppi samtlige poser, esker og lignende som kommer inn ytterdøra her hjemme. Bare dager før hadde jeg blitt påminnet hvor fine «leker» papairposer uten håndtak kan være for katter. Så jeg klipte av håndtakene, og vipps var det en gave til meg, og en gave til Bianco. Og han ELSKER posen sin! Inni den har han sovet, knitret, lekt og rast. Han har omtrent bodd i den i tre uker nå. Jeg har tenkt mange ganger at jeg skal rydde den bort, men jeg har ikke hjerte til det når jeg ser hvor glad Bianco er i posen sin. Og egentlig er det vel ikke så annerledes enn hos de som har små barn – som tidvis har litt leker utover gulvet. Ryddig gulv får man ofre for noen man er glad i.

Om som dere ser, så er det riktig så koselig inni posen. Jeg skulle nesten ønske at det var plass til at jeg kunne krøpet inn der. Jeg får umiddelbart minner fra barndommen når jeg og storebror bygde hytte i stua av stoler og pledd. Det var jo så koselig å krype inn i sin egen lille «hule». Men siden jeg hverken har pose eller hule nå, får jeg vel heller krype inn under pleddet på sofaen. Vi har ufyselig vær og det uler i alle ventilene. Regnet pøser ned og den kjære snøen min er i ferd med å smelte bort. Men det er fredag, vi har stearinlys, te og ikke minst hverandre. Så nå ønsker vi alle våre lesere en riktig god helg!