Picassoportrett av meg selv fra videregående
Nå er de her igjen helt plutselig – ordene. Og da må jeg bare gripe fatt i dem, for om en liten stund er de kanskje borte. Så går jeg å leter og sliter for å finne de igjen. Prøver fortvilt å presse de frem. Angrer på at jeg ikke skrev de ned når jeg hadde muligheten. Men ordene lar seg ikke presse. De går sine egne veier. Sånn er det med kreativitet. Den kommer fort, og drar like fort om man ikke benytter seg av den. Kreativitet som er en slik fantastisk gave. Men som også kan være en byrde. Ja, hvor rart det enn høres ut… så er det sånn. I perioder flyter jeg over av kreativitet. Det er som at jeg fysisk føler at den klatrer oppover innsiden av kroppen, for så å renne ned på siden av ansiktet mitt. I perioder er ideene så mange og fantastiske. Så fantastiske at de holder meg våken på nettene, at jeg ikke klarer å nå hvilepuls før jeg har fått gjennomført ihvertfall én av dem. Som om jeg må stå opp midt på natta og hente fram symaskinen eller for å bake… Eller skrive. Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har laget en melodi som er så fin at det helt hundre prosent sikkert er noe av det beste jeg har laget noensinne – så glipper den. Ut av hukommelsen. Borte for alltid. Fortvilelsen er så stor da. Er det lov å kjenne seg litt sliten og klage litt da? Er det egentlig lov å klage over en slik gave som ikke alle er forunt? Og jeg som syns at denne siden er min aller beste side. Den siden som gjør både meg selv og andre rundt meg så glad. Vel det er den der kunstnersjelen. Den har jo to sider den også.
