Myrull

På sørsiden av Tomasjordnes har vi en liten elv. Eller bekk, som mange sikkert vil kalle det. Rennende vann er det iallefall, og veldig beroligende å både se og høre på. Jeg elsker at jeg må gå forbi denne lille elva hver gang jeg går til bussen. Og for noen år siden begynte det plutselig å vokse myrull på en liten flekk ved elvekanten. Myrull – barndomsminner i form av blomster og bomull. Det vokste så mye myrull rundt gården til bestemor og bestefar. Og jeg husker så godt hvor glad jeg og storebror var i å plukke det. Vi plukket store buketter, og hang de til tørk på garasjeloftet.

Lille Ida var overbegeistret av myrull, og syntes det var helt fantastisk at det fantes bomull på strå. Store Ida syns egentlig også det samme. Jeg elsker hvor fantastisk naturen er, og jeg lar meg stadig begeistre over nye (og gamle) ting. Å finne myrull midt i en stor by er nesten for godt til å være sant. Men det er den der fantastiske naturen – som heldigvis bryter seg fram på den minste lille flekk, bare vi lar den. Og nå kan jeg hver eneste vår glede meg over at det popper opp små hvite bomullsdotter langs elvekanten.

Jeg måtte selvfølgelig plukke med meg noen hjem for å ha på kjøkkenbenken. Men ikke for mange. Jeg har jo fortsatt lyst å se disse barndomsminnene på strå hver gang jeg går til bussen. De hører liksom til nede ved elva ♥

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *